“Har fått høre at når jeg går inn i et rom ser det ut som jeg har full oversikt og kontroll. Jeg har alltid vært en leder. Tar ansvar når jeg ser at noe må gjøres og synes det er gøy å motivere andre”.

Slik begynte jeg mitt aller første blogginnlegg. Jeg hadde lyst til å bruke bloggen blant annet til å finne ut hvordan jeg kunne utvikle meg som leder. Så ble arbeidspresset for stort og jeg måtte trekke meg tilbake som daglig leder og la andre ta ansvaret. Ingenting blir som det en gang var. Men nå er jeg klar for å prøve meg som leder igjen, i et annet firma. For noen uker siden ble jeg oppfordret til å søke en nyopprettet stilling. I dag spurte de: “når kan du begynne?”

Det  er en mellomlederstilling, noe som passer meg veldig bra fordi jeg kan være med å utvikle organisasjonen, uten å sitte med alt ansvaret. Jeg fikk høre at de har stor tro på at jeg kan bidra til å få bra samarbeid på den nye avdeling og organisere informasjonsarbeidet. Det er en motiverende start! Siden ingen har hatt jobben før har jeg store muligheter til å forme stillingen slik at den blir spennende for meg.  Jeg har allerede flere ideer, de jeg presenterte på intervju ble i hvert fall godt mottatt. Er deilig å kjenne det boble av tiltakslyst og kreativitet igjen!

Det blir antagelig noen innlegg om ledelse fremover. Tar gjerne i mot tips om lederutvikling og temaer jeg kan utforske! Hvordan synes du en god leder er?

Vurdert til: av 7 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Mad har nominert meg til den gjeve prisen som det tydeligvis går inflasjon i på bloggen : D

Men så er vi tross alt mange kreative bloggere på VGB, så det skulle bare mangle at det er mange prismottakere!

(mer…)

Vurdert til: av 0 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Vet du hvor du finner et helt rom med vegger dekket av pupper og lår? Det er faktisk et mausoleum som ligger på Slemdal. Et stort rødt murhus med en bitteliten inngangsdør. Emanuel Vigeland passet på å designe en så liten dør at alle må bøye seg for å komme inn til hans evige hvilested. I gangen mellom våpenhuset og selve rommet er urnen hans plassert slik at alle går under den. (mer…)

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Jeg vil flytte tilbake til Sørlandet. Kanskje om et år eller to.

Nå som typen er på plass, følger den biologiske klokken etter, og behovet til å være nærme potensielle barnepassere… Sikkert andre grunner også, men foreldre er i hvert fall en god grunn til å flytte tilbake til hjemstedet.

Jeg hører hva hun sier og tenker, da forsvinner en til. Ikke at jeg ser henne så mye nå heller. De skal tross alt på ski-tur hver helg. Og i det hvite elementet hører ikke jeg hjemme. Jeg passer best med stødig grunn under stilethæler. Noe det er altfor lite av i dette landet! Så kanskje jeg også burde flytte? Ikke til sørlandet, men virkelig sør. Til Italia for eksempel. Tja, jeg har vurdert det før, og hver gang kommer jeg på at kvinner ikke er så likestillte der som vi er i Norge. Så jeg blir her.

Noen må holde fortet. Når alle andre flytter ut til forstedene eller tilbake til hjemstedet passer jeg på at Grønland ikke blir fullstendig overtatt av skumle Mullaher, studenter og svenske servitører. Men hvem skal jeg invitere på besøk når alle flytter vekk? Der hvor en venninne har forsvunnet har alltid en ny overtatt. Men det blir stadig mangelvare av potensielle nye venninner. Jeg møter ingen over en kopp kaffe for å diskutere masteroppgaven lengre. De jeg trener sammen med er jeg på nikk med. De jeg jobber sammen med passer best som kollegaer.

Mens mine venninner skal møte i barselgruppen eller feire 4-åringens fødselsdag er jeg opptatt av andre ting. Det er over 10 år siden mine venninner startet den ekslusive gruppen av unge mødre. Nå er gruppen både eldre og større. Og de som ikke er der allerede har planer om å havne der. Bortsett fra meg. For at jeg noen gang skal havne der, må jeg først overtale meg selv, så typen min, om at det er en god ide. Altså ikke særlig sannsynlig.

Så hvor møter jeg de potensielle venninnene? Kanskje jeg må hive meg på en nettside for venninne-dating? Hvor man taster inn interesser og hva man ser etter i en venninne? Kanskje stiller krav til at hun ikke skal ha barn? : DD

Noen andre forslag?

Vurdert til: av 8 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vil ta vare på denne følelsen. For første gang på lenge våknet jeg uthvilt, klar for nyte all friheten helgen kan by meg. Jeg krøp oppi sofaen og beskuet verden fra mitt lille hjørne av verden via laptopen. Langsom frokost med bløtkokte egg og en historisk tv-serie. Jeg ser rundt meg i leiligheten, det er ingen papirer som flyter på bordet, ingen hybelkaniner i krokene.

Vanligvis bruker jeg lørdagen på å ta meg sammen og rydde leiligheten. Denne gangen ryddet og vasket jeg allerede på torsdag. Så utrolig deilig å våkne med blanke ark og muligheten til å gjøre akkurat hva jeg har lyst til.

Jeg planlegger en reise. Ser på ulike reisealternativer. Han smiler og sier han har verdens beste reiseagent. Jeg elsker å planlegge! Selv om det bare er en tur til Bergen. Å dra i tankene før reisen begynner er som å dra flere ganger. Jeg ser for meg gatene vi skal gå i, hotellet vi skal bo på, vennene vi skal besøke, det lille vidunderet som skal beskues, mine besteforeldre som ivrig forteller om alle sine aktiviteter over kaffe og kaker… Det blir nok en fin tur!

Men nå skal jeg krølle håret. Vi skal på fest og jeg benytter meg av muligheten til å være langsom foran speilet, slik at krøllene sitter der de skal. Etter flere uker som tjafsete og grå kontordame er det deilig å pynte seg!

God helg alle sammen : )

Vurdert til: av 62 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

“Hvis ikke du vil være deg, hvem vil du være da?”

Jeg har igjen slått meg vrang og hiver ut påstander om at jeg er lei av meg selv og helst skulle vært en annen. Denne versjonen virker tydeligvis ikke. I hvert fall ikke i forhold til mine forventninger. Hvor er bytteretten når man trenger den? Vel… 14-dagers angrefrist er nok uansett for lengst over.

“Jeg ville vært Rebecca”. Jeg drar navnet tilfeldig ut av luften og ser henne for meg:

Hun har langt, krøllete glansfullt hår som bølger elegant over et par bryster, som er noe større enn mine. Og inni et par trange jeans befinner det seg en stram sprettrumpe, som jeg enda ikke har klart å trene frem… Hun smiler og er i godt humør hele tiden. Hun har en smittende latter og får alle rundt seg til å føle seg vel. Hun er motiverende, har masse inspirasjon og ork til å sette i gang med alle ideene sine!

Dessuten liker hun å synge. Og i motsetning til meg har hun syngedamestemme, en så fin stemme at hun kan opptre. Ofte. Hun står på scenen i lekre antrekk og fremfører den ene fengende låten etter den andre. Selvfølgelig har hun lansert sin egen kleskolleksjon. Når hun snakker, kommer hun med mange gjennomtenkte formuleringer. Gjerne om krig og fred og sånt.

Jepp, jeg burde heller vært Rebecca! Istedet er jeg en negativ og oppgitt Isdronning.

Jeg vil likevel synge videre i dusjen og finne frem et fint antrekk til morgendagens “opptreden”. Det er tross alt Isdronningen som skal på jobbintervju, ikke “fantastiske Rebecca”! Og i denne jobben er det heldigvis ikke nødvendig å kunne synge. Det står heller ingenting i jobbkvalifikasjonene at den rette personen skal ha sprettrumpe og C-cup. Men at hun er motiverende og inspirert til å sette i gang med sine ideer kan nok komme godt med… Tilfeldigvis er det egenskaper Rebecca har til felles med Isdronningen, på en god dag : )

Vurdert til: av 14 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Etter total taushet i over et år har plutselig to av mine tidligere forretningspartnere tatt kontakt denne uken. Først tikket det inn en sms om at vedkommende hadde fått nytt tlf.nr, så fikk jeg epost med link til et nytt konsulentfirma. Tydelig at noen har trykket på “send-til-alle-knappen”!

Grunnen til at dette skjer akkurat nå er at firmaet har gått konkurs. Da kan man ikke lengre ringe fra firma-mobilabonnement og man må profilere sin nyeste forretningside. Og jeg er altså blant de heldige som blir oppdatert med ny kontaktinformasjon. Noe jeg IKKE kommer til å benytte meg av. Det blir ingen støttende eposter om at det var synd det endte slik med firmaet! Ingen telefonsamtaler hvor jeg lurer på om det går bra med dem…

Av en eller annen grunn er jeg ikke særlig trist over å høre at det er kroken på døra for det som en gang var mitt hjertebarn… slik går det når de forlangte å ha barnet for seg selv og kastet meg ut døra!

Som min venninne tørt kommenterte: Det var kanskje ingen god ide å kaste ut av firmaet den eneste som hadde kompetanse på produksjon…

Jeg tar meg en gravøl og danser på graven! Skål!

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Det går sakte fremover. Eller egentlig står jeg stille. Jeg har store problemer med å få gjort en oppgave som jeg har påtatt meg fordi jeg syntes den ville være interessant og utfordrende. Forrige gang jeg gjorde det samme endte jeg opp med å være så sliten at jeg tenkte at det ikke er verd det, selv om resultatet ble bra. Likevel gjør jeg det på nytt. Fordi jeg hater å kjede meg! Jeg blir søvnig av å ha lite å gjøre. Problemet er bare at hver gang jeg kommer i gang med et nytt prosjekt som jeg i utgangspunktet har lyst til å gjøre, så begynner jeg å bekymre meg. Jeg tenker på alt som kan gå galt, jeg utsetter å gjøre det jeg tror blir vanskelig, jeg sover enda dårligere enn vanlig og mister motivasjonen. Jeg kommer alltid i havn, men det koster meg mye. Så spørsmålet er om det er verd det? Burde jeg heller kjede meg? 

Det burde selvfølgelig være mulig å finne en middelvei.  Jeg savner arbeidsgleden min, den dukker altfor sjeldent opp og varer ikke særlig lenge. Det skal utrolig lite til før jeg blir motløs og apatisk. En liten negativ kommentar fra en kollega og jeg har mest lyst til å gå hjem og legge meg.  Jeg vet at jeg overreagerer, at jeg bekymrer meg for mye, men uansett hvor mye jeg bestemmer meg for å være anderledes, så skjer det ikke. Jeg bare tvinger meg selv til å jobbe videre og håper at det blir lettere etter hvert.

“Slapp av i skuldrene!”

Jeg prøver å stramme magemusklene, gå fremover mens jeg vugger på hoftene og holder armene elegant ut til siden… hvordan i huleste skal jeg klare å slappe av i skuldrene når jeg må kontrollere alle bevegelsene i magedans? Jeg blir irritert fordi jeg har hørt det så mange ganger før. “Bare slapp av!” Det høres så lettvint ut og er helt umulig!

Jeg prøver for hardt å være bra nok. Det er det som ødelegger. Men jeg har vanskelig for å se andre alternativer enn å la være å prøve i det hele tatt. Jeg har alltid hatt en tendens til å se mye i alt-eller-ingenting-perspektiv. Dette er en svært vanlig tankefeil. For å få et mer realistisk perspektiv skal man prøve å se flere nyanser, verden er ikke sort/hvit. Men det føles sånn akkurat nå…

Vurdert til: av 6 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

Jeg vet jeg kan skrive. Likevel klarer jeg det ikke. Eller kanskje nettopp derfor. Jeg surfer på nettet, tar en tur til kaffemaskinen, sjekker eposten for hundrede gang i dag, ser ut i luften og vurderer om det ikke er noe annet jeg må gjøre? Bare for å utsette litt til å skrive teksten som venter på meg. Den går ingen steder. Den godgjør seg ikke av å ligge i tankeskuffen! Likevel er det så tungt å dra ut hvert eneste ord. Fordi jeg vet at jeg kan skrive. Og derfor må jeg skrive bra. Leservennlig, strukturert, poengtert… Forventningene mine gjør meg handlingslammet. Jeg vet at det kun finnes en måte å løse dette på, skru ned forventningene og skrive en bit om gangen… Men jeg er sliten i viljen, det er hardt å kjempe mot sine egne forventninger! Og de forventningene jeg tror at andre har til meg. Det jeg er mest redd for er å skuffe andre. Jeg skjønner ikke hvorfor det skal være så vanskelig å gjøre en oppgave som jeg faktisk har lyst til å gjøre!

Nytt forsøk i morgen… *sukk*

Vurdert til: av 9 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende

- Når får du nytt kontor?

- Jeg vet ikke. Avdelingssjefen XXX har fått det ledige kontoret. Så jeg venter på at de skal finne en løsning.

Jeg ser meg rundt i kontorfelleskapet. Eller det vil si, et større kontor som deles av flere personer. Og en av dem er personalsjefen. For anledningen stuet bort i et rom hvor hun ikke kan ha konfidensielle samtaler, noe som naturlig nok er en viktig del av hennes jobb. Når telefonen ringer må hun derfor gå ut og lete etter ledig møterom, eventuelt gå inn i rekvisitarommet. Hun ser det komiske i situasjonen. Jeg ser det tragikomiske.

- Du vet at han fikk kontoret fordi han krevde det? Hvis du er altfor føyelig får du ikke det du har krav på!

- Jeg er ikke så opptatt av maktsymboler lengre, det går helt fint å jobbe her en stund til.

- Men ser du ikke at det sender uheldige signaler at personalsjefen ikke har eget kontor? Enten man liker det eller ikke, maktsymboler gir deg større innflytelse.

Jeg klarer ikke å la være å tenke at en mann aldri ville funnet seg i dette. Ikke jeg heller, for den saks skyld. Men så har jeg jo også eget kontor.

Hun ser poenget og bestemmer seg for å ta opp saken med direktøren igjen.

- Forresten, det strategimøtet som skal være i morgen, burde ikke jeg også være med på det?

- Godt spørsmål! Jeg skal sjekke hvorfor du ikke er invitert og eventuelt se om du kan bli med på møtet.

Forbigått, oversett, nedprioritert… En sjef uten eget kontor har ikke mye innflytelse!

Vurdert til: av 13 lesere

Tips oss hvis dette innlegget er upassende