Jeg er sinna. Rettere sagt forbanna. Går med raske, huggende skritt mot hotellet, hvert skritt borer jeg inn i kroppen din. Det er din by og jeg tråkker på deg med spisse heler. Mulig jeg ikke har grunn til å være så skuffet. Du hadde vel strengt tatt aldri lovet noe, bare hintet om drømmer som kunne bli. Og tydeligvis glemt en viktig detalj. Når hadde du tenkt å si det? Riktignok kom jeg ikke hit bare for å møte deg, jeg har heldigvis andre gode grunner til å være her. Men du sa at jeg kunne bo hos deg. Hva i helvete tenkte du på? Hvordan hadde du tenkt å skjule en kone en hel helg? Eller hadde du virkelig trodd at jeg velvillig kunne overse henne og være med på din lek som jeg trodde at hadde et snev av alvor. Og hvordan kunne du klare å la være å nevne henne i utgangspunktet? Riktignok i en annen by, i et annet kontinent. Men evige løfter kjenner ingen geografiske grenser og hustruer drar ikke alltid vekk i en weekend slik du tydeligvis hadde planlagt. Så da ble du nødt til å skamfull innrømme at du har latt deg fange for mange år siden og ikke var fri til å møte meg likevel. Jeg ser kaldt på deg. Ikke sjokkert, jeg er for gammel til å bli overrasket over løgner som kan skjule seg bak blonde uskyldige krøller. Du spør om jeg har lyst til å slå deg, hvordan er det mulig at en så stor mann kan se så redd og patetisk ut under mitt blikk? Nei, jeg slår bare de som er større enn meg, sier jeg. Og går.

Bra det var mulig å få et greit hotellrom på så kort varsel. Jeg bestemmer meg for å ha det fint på egenhånd, som vanlig. Nå får jeg i hvert fall god tid til å se de kunstustillingen jeg har lyst til i løpet av helgen. Dusjer, kler meg i parfyme med mørke undertoner , det sorte nye undertøyet som DU ikke skal få se, og sort t-skjorte med retro-print til trange jeans. Det matcher humøret mitt. Jeg fortjener en øl. Eller fem. Om jeg så må drikke dem alene.

Baren er allerede full og støyende. Jeg klarer så vidt å snike meg til en barkrakk ved disken. Deilig mørk guinness settes fremfor meg og jeg senker skuldrene, kjenner roen komme sigende med så mye musikk og stemmer rundt meg at jeg ikke kan høre mine egne tanker. Før jeg har fått tatt den første bedøvende slurken og skal til å se meg rundt i lokalet kjenner jeg en hånd på skulderen.
Vil du drikke den ølen sammen med meg, spør han bak nesten temmede rockabilly-krøller. Jeg smiler, og har allerede glemt hvorfor jeg hater menn. Hvordan kan jeg i det hele tatt mislike en som smiler så bredt og har antydninger til søte, buede rynker under troskyldige brune øyne?
Han rekker meg galant armen sin, jeg tar i mot. Min armkrok i hans, som om han allerede forsikrer seg om at han ikke skal miste meg. Men det er ingen fare for at jeg forsvinner i mengden i lokalet, jeg lar meg villig føre bort til bordet hans. Vi prater om ting som har vært og musikk som fremdeles bør danses til og biler som aldri slutter å være linjeformede på akkurat den rette måten.

En dag skal han ta meg med og presentere meg for sin mor. Jeg ler. Jeg er ikke en slik pike som blir presentert for mødre, svarer jeg. Jeg vet, svarer han, nettopp derfor skal du få møte henne. Hun er ikke en slik mor som forventer å møte en vanlig pike. Hun kommer til å like deg.
Hva med din far?
Omtrent det eneste minnet han har om sin far er at han var lidenskapelig oppslukt av sin Morgan. Den måtte selges etter at han døde. Moren hadde ikke råd til å ta vare på den. I dag eier han tre, en av dem er nesten lik den faren hadde. Han bruker fritiden sin på å holde dem i stand, snakker med stjerner i blikket når han beskriver deres buede linjer og brummingen fra en motor som blir tatt vare på av kjærlige hender. En øl blir raskt til fem i godt selskap. Og høyhelte sko får ben å gå på når galante herresko fører dem i riktig retning.
Han bor i øverste etasje, midt i sentrum. I en by der jeg ikke hadde hatt råd til en kjellerleilighet i utkanten engang. Jeg prøver å ikke la meg imponere. Jeg er tross alt bare på gjennomreise og må snart videre. Selv om jeg ikke helt klarer å fri meg for tanken på at jeg og mine sko hadde passet yppelig inn her…

Heiser er mellomrom. Et sted hvor tiden varer uendelig mye lengre enn andre steder. I hvert fall når han lener seg passelig tungt mot meg og kysser mykt mine halvåpne, lengtende lepper. Våre dufter blander seg med hverandre, de ulike notene i parfymen spiller seg så fint sammen med lukten av han og meg lent mot hverandre, med et snev av den tunge, men litt søtlige tobakken fra sigaren vi delte litt tidligere. Jeg smiler lurt mot ham, gjør munnen min klar til et nytt kyss, men begynner å le når han sier at han alltid hadde trodd at Wild Rose er en engelsk blomst og ikke en utenlandsk mystisk skjønnhet. Jeg ler over at han i det hele tatt presterer å si noe sånt, men blir likevel ufrivillig litt sjenert og varm i kinnene.

Jeg prøver som sagt å ikke la meg imponere. Helt til jeg ser LP-samlingen… *sukk*
Den kler ham… Og han kler av meg. I akkurat passe sakte tempo til at jeg kan nyte hans kyss mot myk hud som avdekkes for hvert plagg som spres rundt i leiligheten. Han bøyer seg ned og lar sterke fingre gli over hoftekammen, tar grådig tak i den runde baken min og glir videre nedover lårene mens hans sprer bena mine. Sakte oppover igjen på innsiden, mens jeg kjenner at det brenner under sporene han setter mot huden min. Jeg nyter å se hvordan han leker med meg, lar nesen kile mot låret og kysser meg stadig nærmere så hele kroppen min sitrer av forventning. Jeg lar fingrene mine gli gjennom de viltre mørke krøllene hans og tenker at det finnes ikke noe mer sexy enn å se ned mot en slik mann som nyter å lukte og smake på meg.
Etterpå løfter han meg opp etter veggen så jeg kan kjenne vekten av ham enda bedre. Jeg sukker igjen og kjenner pusten hans møte min og at hans tyngde er akkurat slik den skal være for at jeg skal føle meg svevende lett.
Latinske ord om livets flyktighet er inngravert i gotiske bokstaver over skulderbladene hans. Og jeg vet at dette øyeblikket er for perfekt til vare, men likevel evig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende