Nei, jeg har faktisk ikke tenkt å skjelle ut politikere verken fra SV eller FRP i dag… Det jeg derimot har tenkt på er hvor utrolig mye politikerforakt det er i det norske folk! Som politiker må du forvente å bli latterliggjort, ikke bare på grunn av meninger du står for om hvordan landet og befolkningen kan få det best mulig, men også på grunn av utseende ditt, valg av klær eller et eller annet i privatlivet ditt som virkelig ikke har noen som helst betydning for verken rikets sikkerhet eller fremtiden i våre hender…

Hvem har egentlig lyst til å bli politikere i dette landet? Hva tror du at DU hadde blitt kritisert for? Er alle dine meninger motstandsdyktige nok til å fly uskadet gjennom en jungel av motargumenter? Og er du verken for stygg eller for pen til å bli mislikt av halve befolkningen? Er det virkelig verd å kjempe for dine løsninger når noen prøver å bite av deg nesa bare du stikker den frem og prøver å få kabalen til å gå opp?  Eller tar sjansen på å mene noe uten å ha all mulig detaljkunnskap om emnet? Vil vi heller at landet skal styres av et eldsteråd av kloke hjerner som har fordøyd så mye at nasjonens ve og vel kan hvile trygt på deres skuldre? Hvor finnes disse Vise Menn og Kloke Kvinner? Jo, de fleste jobber naturligvis som lærere/professorer. Eller kanskje gjemmer de seg vekk i departementer? Eller i hvert fall som politiske kommentatorer… Mens en liten håndfull er spredd utover i ulike partier og kjemper for sine løsninger. Sammen med Unge Blåøyde Idealister som ser at eldste ikke alltid vet best fordi verden kan oppleves på så mange forskjellige måter…

Jeg kjenner ganske mange politikere (fra ulike partier) og når jeg leser og hører hvordan de blir karakterisert og oppfattet i media eller av folk flest kjenner jeg meg sjeldent igjen i oppfattelsen av dem. De er ikke idioter og de ønsker ikke det verste for sine medborgere… Mulig skittkasting er mer interessant enn å sette seg inn i resonnementer fundert på politisk ideologi og/eller personlig engasjement for en sak. Selvfølgelig er det mange politikere og politiske løsninger jeg er dypt uenig i og noen ganger kan jeg merke at hjertet mitt dirrer i et slags raseri over at en annen kan ha misforstått så grundig hvordan ting hører sammen! Men jeg forakter likevel ikke personen. Faktisk spenner min nærmeste vennekrets fra ytterste venstre til langt utover høyrefløyen og noen ganger møtes deres tanker nesten i anarkiet som finnes der sirkelen omtrent sluttes…

Jeg kan ikke forstå at det skal være så vanskelig å skille person og sak, og diskutere politiske løsninger uten å vise så mye forakt. Jeg velger å respektere også dem jeg er uenig med, og forventer at de gir meg samme respekt tilbake. Og når noen påtar seg oppgaven med å være folkevalgt bør de i det minste få respekt for at de kjemper for noe, og at de tør å stå for sine meninger. Uansett hvor uenig jeg er. Frister det å bli folkevalgt? Å bli filleristet bare du åpner munnen for å presentere en mulig løsning?

Kanskje det bør være en selvsagt personlig egenskap å være hardhudet for å bli politiker. Men tenk hvis vi går glipp av noen gode politikere når folket behandler sine valgte representanter som utskudd ikke verdig annet enn våre foraktelige sleivspark?

Selvfølgelig finnes det dårlige politikere som det finnes dårlige uttøver i alle andre yrkesgrupper. Men det er i hvert fall tre ting du kan gjøre for å endre nasjonens retning i stedet for å bidra til å tråkke ned dem som prøver så godt de kan:

1)    du kan sette deg inn i saken som debatteres og uttale deg saklig
2)    du kan stemme på de politikerne du er enig med
3)    du kan selv bli politiker

 
Lenge leve frihet, likeverd og toleranse… og et levende demokrati der folk kjemper for de beste løsningene de kan se! Og måtte selvfølgelig de beste vinne! Jeg vet i hvert fall hvem jeg stemmer på : )

Har jeg nå vært så politisk korrekt at noen får lyst til å personangripe meg?
: D

Tips oss hvis dette innlegget er upassende