Hvor er en mann når jeg trenger ham mest??? Feks når jeg trenger en som støtter og distraherer meg slik at familiens sorte får kommer helskinnet gjennom et kristent og alkoholfritt bryllup i en sørlandsk storfamilie? Så vidt jeg husker hadde jeg en avtale med Redneck om at vi skulle støtte hverandre i slike situasjoner og jeg hadde sett frem til å se norlendingen som bodyguard i sort dress og cowboyboots bidra til en litt mer livlig og levelig dag…hehe

Men meget beleilig for Red så var han visst opptatt med andre ting på dagen, og kan dessuten skylde på at det var litt langt å reise… Så jeg måtte klare meg på egenhånd. Brudgommens kusine ankommer i egendesignet turkis kjole, faktisk meget anstendig antrukket for anledningen, kun en bar rygg. Siden jeg ved tidligere bryllup har stilt opp i bl.a indisk kjole med bar mage er det kanskje et tegn på at Isdronningen har blitt voksen og skandalenes tid er over… Siden jeg er ganske fornøyd med kjolen må jeg nesten blogge den:

 

 

Isdronningen blir av en eller annen grunn plassert ved babybordet… kanskje fordi det ikke finnes noe singelbord? De eneste single mennene i dette bryllupet er min bror og noen yngre fettere. Alle venner av brudeparet er enten single damer eller for lengst godt gifte menn. Og brudgommen er ikke mer enn 26 år.
Altså blir jeg plassert med alle de stolte nybakte foreldrene og 4-5 babyer. Jeg prøver å si at de er søte og spørre interessert hva ungen heter. Så er jeg i grunnen ikke klar for mer smaltalk med middagsbordet… Jeg får cola til maten og merker at et glass vin hadde ikke vært så vondt. Det er sikkert teit, men god mat smaker da vitterlig bedre med vin til enn brus??? Uten alkohol i brylluper unngår man sikkert mange skandaler, men  det er liksom noe annet som mangler også… siden jeg var sliten allerede før middagen begynte merker jeg at det kommer til å bli en meget laaang dag. Jeg biter tennene sammen og prøver å smile pent og spørre høflig hva sykepleierne og lærerne rundt meg er opptatt av. Har store problemer med å holde meg konsentrert nok til å holde en samtale i gang med fremmede mennesker og halvveis kjente slektinger. Etter middagen er jeg helt utslitt og orker virkelig ikke flere spørsmål om jeg har det bra. For det har jeg jo ikke, verken her eller generelt. Men det finnes ingen andre korrekte svar enn å lyve. Bortsett fra at min kusine har fått med seg at jeg er syk, men jeg orker egentlig ikke å snakke om det. Jeg vil ikke ødelegge god stemning i et bryllup med å snakke om slikt. Jeg pleier å spøke og fjase og holde samtalen i gang, kanskje til og med bidra til underholdningen. Men i dag holder jeg meg så mye jeg kan i bakgrunnen.  

Så mens gjestene mingler rundt og blir oppdatert på hvem som gjør hva og min bestemor stolt får holde sitt første oldebarn og min mor kikker litt misunnelig på min tante som har fått et barnebarn sniker jeg meg unna for å smugrøyke sigarillos. I et selskap på over 100 gjester er det ingen partners in crime… men jeg får i hver fall røyke i fred mens jeg ser utover skjægården og prøver å samle krefter til å holde ut noen timer til.

 

Det holdes mange taler og hjemmesnekrede sanger med barnebilder av brudeparet som plutselig har blitt voksne trekkes frem fra ulike kanter. Og paret ser lykkelig ut. Det er bra. Alt virker så enkelt. Det snakkes om at de ikke må legge seg med ryggen mot hverandre eller uten å løse uenigheter og andre gode råd som sikkert er gode, men sjeldent fungerer helt i praksis. Og forlover og søsken prøver å hente frem det de kan av historier om artige påfunn og skjulte rampete sider ved brudeparet, noe som viser seg å være veldig vanskelig å gjøre siden min fetter ER en kjernekar og bruden er ganske nærme å være en helgen. Da min fetter på utdrikningslaget ble spurt hvilken BH-størrelse hans kommende brud bruker, klødde han seg litt i hodet og svarte str 42. Så begynte min bror å le og sa at BH størrelse er beregnet på omkrets og en cup-størrelse, hvorpå min fetter sa: åja, kanskje hun er størrelse 105? Håper virkelig han gjør litt mer research før han kjøper spennende undertøy til henne, et veltrent øye vil tippe på 85B…

Ellers går det en religiøs tone gjennom hele bryllupet. Det er for så vidt sikkert flott. Bare at det lille sorte fåret kjenner ekstra godt at hun ikke passer inn i familien der alle andre synes det er helt naturlig å blande Gud og Jesus inn i ekteskapet. Så er det underholdning. Bilder fra ”artige” utdrikningslag uten alkohol. Og venner som fremfører sketsjer. Og lysbildeshow med kommentarer fra stolte søsken. Akkurat det er nok høydepunktet for min del. Jeg ler høyt av mine kusiners kommentarer på deres søte lille bror. Og brudens venninne som synger de obligatoriske sangene kan faktisk synge, spesielt den ene sangen briljerer hun virkelig med både innlevelse og stemmeklang verdig en kjent artist. Selv om hun bare er en eller annens ukjente kone og synger i et gospelkor.

Kvelden avsluttes nærmere halv to ved at alle kan gå frem og tenne et lys for brudeparet og be en bønn for dem. Av naturlige grunner står jeg over. Selv om jeg selvfølgelig ønsker alt godt for paret og håper og tror at de har hatt en fin dag! Jeg var veldig i tvil om jeg orket å dra i bryllupet og var virkelig ganske ødelagt da kvelden var over. Er fremdeles helt utslått. Men jeg var der i hvert fall. Og brudgommens kusine laget ingen skandaler : D

Tips oss hvis dette innlegget er upassende