Jeg våkner og er tung. Gjesper, strekker meg, prøver å ikke se at rommet trenger å ryddes og går med tunge skritt inn på kjøkkenet hvor oppvasken ikke har blitt tryllet bort i løpet av natta… Tenker på prosjektbeskrivelsen jeg skal skrive på. At jeg lovte å KANSKJE stikke innom et kontor i dag… tror jeg benytter meg av muligheten for tilbaketrekning som jeg gav meg selv… kapitulerer hjemme.

Samvittighetsfull, til å stole på, ansvarsfull… ord som kunne vært brukt om meg. Likevel, eller kanskje nettopp derfor har jeg omtrent konstant dårlig samvittighet. Ikke fordi jeg har gjort noe galt nødvendigvis, men fordi jeg er utilstrekkelig.

Alle mine venner i utlandet som jeg verken har mailet eller ringt etter at jeg ble syk, de tror sikkert at jeg har glemt dem…
Babykjolen som ligger i gangen og minner meg på at jeg enda ikke har besøkt min venninne og at ungen antagelig har vokst ut av kjolen nå…
Min litt ”spesielle” kamerat som har ringt flere ganger uten at jeg har tatt telefonen for jeg orket ikke å prate med ham, ikke nå. Blir sliten i øret av hans endeløse prating om ting som er viktige for ham og ingen andre. Men jeg vet at han ikke har så mange andre å prate med.
Nøkkelen som jeg ikke har fått somlet meg til å levere tilbake
En tidligere kunde som har problemer fordi hun ikke fant noen andre til å overta mine oppgaver…
At jeg ikke har besøkt min bestemor i sommer

Det er flere ting, men jeg ser at alt føyer seg inn i rekken av at jeg aldri blir bra nok som kollega, venn, kjæreste, datter eller søster. Fordi jeg legger for mye på mine skuldre, ingen kan bære så mye alene uten å slite seg ut. Og akkurat nå har jeg egentlig nok med å holde bena mine oppe, jeg kan ikke bære noe enda.
Jeg har ikke gjort noe galt! Det eneste gale jeg har gjort er å tillate andre å gi meg så mye å bære på. Og stille urealistiske høye krav til meg selv slik at jeg blir forhåndsdømt til å være utilstrekkelig.

Jeg prøver å blåse bort alt jeg har dårlig samvittighet for, men pusten min er visst ikke kraftfull nok…

Blåser…

Blåser…

Fra jeg var 6 år gammel har jeg hatt et mareritt som stadig kom tilbake. Spesielt i de årene jeg gikk på internatskole. Et hus brenner, eller det er jordskjelv og alle må komme seg ut, eller det kommer røvere som vil drepe oss, en eller annen katastrofe inntreffer, alle får panikk og JEG må få alle med i trygghet. Jeg har vokst opp med nød og elendighet rundt meg, opplevd flere naturkatastrofer og sett på nært hold hvordan flom, orkan og jordskjelv utsletter mennesker. Og at mennesker dreper hverandre. Eller kidnapper småjenter for å ha sex med dem. Det er så mange som trenger å bli tatt vare på! Verden skal ikke være sånn!

Hvis ingen andre tar ansvar, så gjør jeg det med største selvfølgelighet. Fordi noen må gjøre det, og jeg kan. Og andre stoler på at jeg kan. Men nå ser jeg en annen retning når noe må gjøres, lar andre få ordne opp, selv om det er motvillig at jeg lukker øynene. Jeg kan ikke redde verden uansett. Og akkurat nå har jeg nok med å redde meg selv. Og jeg vet at et barn ikke skal bære verken seg selv eller verden på sine skuldre. Men det var det ingen som fortalte meg. Og det tok lang tid før jeg fant det ut selv.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende