Utrolig, men sant, Isdronningen har en gang vært liten. Selv om hun allerede da ikke forsto hvor liten hun egentlig var og skulle klare alt selv!
Jeg har aldri sugd på tommelen og da mine foreldre prøvde å gi meg en smukk spyttet jeg den bare ut fordi jeg hadde så mye jeg gjerne ville si…. Og jeg sov lite, noen ganger måtte min far ta meg med ut i bilen og kjøre rundt til jeg sovnet. Jeg ville helst ikke gå glipp av noe som helst og skjønte fort at soving var for dumme babyer!

Mitt første minne er fra en lekeplass i Brighton. Jeg likte spesielt et stativ som gikk rundt og rundt. Og så husker jeg at vi reiste og at jeg var forundret etter noen uker i Bhutan at vi ikke skulle dra videre snart, for vi hadde da ikke sett hele verden enda? Men jeg slo meg til ro med tanken på at dette var endelig stoppested og utforsket min lille verden. Spiste en fristende rød frukt som lå på bakken, som sved på tungen helt til neste dag. Og det tok lang før jeg sluttet å plukke ut røde chilli-biter fra maten etter det!

I Bhutan var det ganske fredelig, ikke så mye folk i landsbyen der vi bodde. Alle visste hvem jeg var og det var nok av barn å leke med. Verre var det på noen turer til India. Plutselig kunne jeg være omringet av hundrevis av indere som aldri hadde sett en hvit person før og i hvert fall ikke en hvit unge. De tok på håret mitt og kløp meg i kinnet og kalte meg baby, noe jeg ble svært fornærmet over siden jeg tross alt var storesøster på 3 år og ikke kunne huske at jeg noen gang hadde vært en siklende liten baby. Og så la de kranser med oransje blomster rundt halsen på meg og mine foreldre. Det var lange seremonier, og jeg kjedet meg!

Da var det noe annet med de budhistiske store festdagene, med maskedans! I flotte kostymer og med den ene mer groteske masken etter den andre danset menn rundt på den store plassen foran et kloster fullt av små og store munker i burgunderrøde drakter. Maskene symboliserte ulike onde guder som man måtte passe seg for når man døde. Dansen skulle hjelpe slik at folk kunne kjenne igjen hvem som var farlige i etterlivet. Og så drakk vi smørte. Jepp, te med smør i. Antagelig fordi det er kaldt oppe i de høye fjellene og folk trenger fett for å holde ut vinteren, for godt smaker det i hvert fall ikke!

I begynnelsen hadde jeg bare en bror. Han gjorde som jeg sa. Så det var antagelig mitt påfunn å dra ut kassettbåndet og feste det over hele verandaen, selv om han var veldig behjelpelig med å dra ut båndene og kikket fornøyd på meg som løp rundt og danderte verandaen med de brune båndene. Godt vi ikke ødela mer enn en kassett, for det var ikke akkurat en platebutikk på hjørnet for å si det sånn… Det var faktisk ingen butikker i vår landsby. Omvandrende salgsdamer solgte det de hadde vevd og noe grønnsaker og jeg hjalp nabodamen med å prute. Men ellers måtte vi dra en halv time for å komme til nærmeste lille butikk og en dagsreise unna for å komme til en større by i India hvor man kunne kjøpe servise og flotte prinsesse-kjoler som jeg ikke fikk, fordi min mor syntes de var altfor glorete! Men jeg likte de neon-fargede kjolene med masse bling-bling! Og fargerike armbånd. Og en dag kom jeg hjem med tika i pannen (rødt kastemerke) fordi jeg syntes det var så pent på de vakre indiske damene. Men det var ikke særlig populært hjemme at jeg ville ta til meg en hinduistisk tradisjon!

Min bror var en lubben glad unge. Han sa ikke så mye, men det gjorde ingenting for jeg snakket for ham og fortalte hva han mente. En gang stile han seg på en stol og snakket, antagelig fordi han syntes det var på tide at han fikk si noen ord selv…. Men han var føyelig. Jeg klippet luggen hans så kort som det er mulig å lage den på en toåring og vi kranglet aldri. I hvert fall ikke som jeg kan huske. Han kranglet med den minste lillebroren min. En gang kastet han en leke på ham mens den minste satt i lekegrinden sin. Han begynte og grine og jeg ble trist fordi jeg tenkte at han kommer sikkert alltid til å huske at hans bror slo ham og derfor kommer de ikke til å bli venner. Men det er bare jeg som husker, og de er gode venner i dag!

Min bror spiste nesten hva som helst. En dag holdt han på å spise rottegift. Husker ikke hvem som stoppet ham, men at noen var sinte fordi muligheten hadde vært tilstede for at han kunne drept seg selv.
Jeg klatret på gesimsen rundt huset. Hadde sett at de voksne gjorde det en gang men s de malte huset, og kanten var akkurat passe bred til at jeg kunne gå rundt. Mine foreldre fikk ikke vite dette før jeg ble voksen og er fremdeles sjokkert over at deres 4åring gikk usikret mange meter over bakken. Men en god balansekunstner har jeg i hvert fall blitt!
Det var heller ikke meningen at jeg skulle se at strupen ble skåret over på en gris. Blodet sprutet til alle kanter og grisen skrek hjerteskjærende. Men jeg stod med store øyne og så på og tenkte egentlig ikke over at det var så ille. Det var spennende å se hva som skjedde i den store verden, og grisen skulle bli deilig mat!

Men det jeg virkelig hatet var blodigler! De sugde seg fast til huden min og ble store og feite på MITT blod hvis jeg ikke var oppmerksom, men det var jeg jo. Og noen dager jaktet jeg på blodigler, moste dem lenge før de fikk sjansen til å suge seg fast! Eller la dem i en eske med salt, og lot dem sprelle til døde oppi den, for jeg hadde lært at de ikke tålte salt.

Det var fire ting jeg var redd for: røvere, bjørn, tiger og slanger! Jeg fryktet at røvere skulle brenne ned huset vårt og drepe oss alle, det var et mareritt som stadig kom tilbake. Vet ikke helt hvor jeg hadde fått det fra, men kanskje jeg hadde hørt noe om bandene som regjerte i Assam, og de drepte folk uten særlig god grunn. Så var jeg redd for bjørner. Det var en del bjørn i området og jeg hadde hørt om folk som hadde blitt drept og en gutt som mistet synet sitt da en bjørn dasket til ansiktet hans. En kveld min far ble skikkelig sinna på meg stengte han meg utenfor døra til huset. Det var bekmørkt, og alt jeg kunne tenke på var at bjørnen var i nærheten og den ville komme og spise meg. Aldri har jeg skreket mer livredd! Godt mulig straffen hjalp, husker ikke hva jeg gjorde galt, men ble i hvert fall ikke stengt ute igjen.
Og slanger var farlige, selv små slanger kunne drepe med ett bit. Jeg lærte at jeg skulle kaste stein mot hodet og at det var veldig dumt å ikke treffe på første forsøk. Så jeg øvde på å kaste. For små og store slanger kravlet stadig vekk forbi meg. En gang så jeg en slange som var over en meter som kravlet inn i et hull i muren. Vi la steiner foran hullet og jeg tenkte lenge på om slangen fremdeles lå der inne og lurte eller om den hadde funnet en vei ut eller om den endelig var død.

En gang trodde jeg at jeg skulle bli tigermat. Vi kjørte i den nordlige delen av India der det fantes tigrer og jeg speidet ut av vinduet hele tiden mens vi kjørte og var sikker på at jeg hadde sett en tiger som lurte seg forbi inni jungelen. Som på alle slike turer må man ut i  naturen for å tisse. Og siden jeg var en svært bluferdig 4åring kunne jeg ikke sette meg rett utenfor bilen, det var tross alt bare mannfolk som tisset hvor som helst! Så jeg gikk og gjemte meg bak en busk. Og speidet etter tigeren hele tiden. Da jeg reiste meg hang jeg fast i tornegreiner som kjentes som klør gjennom klærne mine og jeg var sikker på at NÅ dør jeg, nå blir jeg spist av en tiger! Men jeg overlevde heldigvis kampen med busken!

Til tross for muligheten til å bli spist og drept stadig vekk husker jeg disse årene som bra. Helt frem til min bestevenninne flyttet da hun var 6 år, og jeg flyttet hjemmefra for å begynne på skolen. Men før det ble jeg passet på at tre forskjellige dagmammaer som jeg likte veldig godt, og om kvelden var jeg sammen med mine foreldre og etter hvert to brødre. Jeg husker godt den natten min bror ble født, i naborommet. Min andre bror trodde han var en dukke og smilte overrasket og fornøyd da den lille beveget seg! Jeg pleide å bære min yngste bror på ryggen, festet med et vevd tøystykke slik som det var vanlig å oppbevare babyer. Så kunne han følge med over skulderen min og sove når han følte for det. Og da han skulle begynne å gå hadde han denne liggende over skulderen sin, som et sjal, tror at det fikk ham til å føle seg ekstra trygg. Og jeg var kjempestolt da han tok de første tre stegene i sitt liv! Noe som jeg nesten måtte nevne i bryllupet hans. Hvorpå han sa at jeg alltid har vært veslevoksen. Det stemmer, jeg har vært stor siden min første bror ble født da jeg var to år.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende