Det er bare pinglete småunger som griner! Det tenkte jeg da jeg var liten. Å gråte er tegn på svakhet. Med mindre man er i en begravelse til noen man kjente godt finnes det svært få grunner som er gode nok til å gråte!

En gang skulle datteren til rektor overnatte på internatskolen. Hun hadde mast seg til å få sove en natt sammen med oss, fordi det hørtes gøy ut å bo sammen med alle de andre barna. Klokka 22 på kvelden brast hun sammen i gråt og ville hjem. Og de hentet henne. Jeg forsto ingenting! Hun var 10 år gammel og gråt som en baby, og klarte seg ikke uten foreldrene en natt en gang??? Jeg gråt ikke en gang da jeg sa farvel til mine foreldre og visste at jeg ikke kom til å se dem igjen på 4-5 måneder! Jeg tenkte ikke en gang over om jeg savnet dem Bare konstaterte at jeg kunne klare meg selv og sørget for å holde meg i aktivitet.

I går ble jeg spurt om det er noen som holder meg tilbake, om det noen jeg kommer til å savne hvis jeg drar vekk et halvt år. Jeg svarte nei så kontant at han begynte å le. Men det er sant. Det er ikke derfor jeg har problemer med å dra. Kanskje snarere motsatt, at det ikke er noe å dra fra og komme tilbake til. Jeg trenger et sted å hvile blikket. Et sted jeg er rolig.

Utrøstelig, men alle piggene ute. Slik har jeg vært så lenge jeg kan huske de gangene jeg har vært trist. Min sorg ble tatt for å være sinne og ingen liker sinte små barn, jeg sparket i fra meg og stakk av. Jeg er vant til at ingen liker meg når jeg er trist. Og jeg godtar fremdels ikke at jeg gråter. Fordi det finnes ingen grunn som er god nok. Ingen er død, det er bare meg som er svak.

 

 
Bildet passer egentlig ikke sammen med teksten. Eller kanskje den gjør det. Disse fjellene var mellom meg og mine foreldre og min lillebror de årene jeg gikk på internatskole.  3 dags-reiser med fjell og store sletter. 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende