Mumbai flyplass november 2007.

Flyet er som vanlig forsinket noen timer og jeg har fått tak i noen rykende varme samosa og et indisk Vogue for å få tiden til å gå. Selv om jeg aldri pleier å komme langt med lesestoff før noen fanger oppmerksomheten min. Forretningsmenn, backpackere, Mormonere på misjonstokt, gifteklare indere eller mødrene deres får øynene opp for en hvit kvinne i Salwar Kamez, avdanka hippier, Hare Krishna munker og andre medpassasjerer benytter stadig vekk sjansen til å stille nysgjerrige spørsmål og jeg slapper av med å se en del av deres verden før vi reiser videre hver til vårt.

Hvorfor drar noen hele veien fra Hawaii til India? For å se Taj Mahal eller bade på de lekre strendene langs kysten? Eller for å se på kuer og hindutempler? Nei, for å kjøpe en motorsykkel! Rettere sagt en Royal Enfield. Disse ble tidligere produsert i England, men siden den tidligere kolonimakten har gitt opp å være produsent har Inderne stolt overtatt den jobben. For 4400 $ har mannen ved siden av meg kjøpt en klassisk motorsykkel i Delhi og sendt den med båt hele veien hjem. Han viser meg bilder av sykkelen og noen ekstra deler som han har i håndbagasjen. Han er litt bekymret for shippingen og vet ikke nøyaktig hvor sykkelen vil ende opp… Så han viser meg shipping-papirene. De ser greie ut, sykkelen vil ankomme i en havn i Los Angeles etter 8 til 10 uker, men derfra står det ikke hvor den sendes videre, og han bor tross alt et stykke fra LA. Så jeg anbefaler ham å ringe shippingbyrået og høre. Det synes han høres ut som er god ide. Og ser litt mindre urolig ut etter at jeg har sagt at varer pleier å komme frem!

 

Han sier at han ikke liker store byer. Det er så forurenset og kaotisk. Men 17 dager med fjellvandring utenfor Kathmandu var fantastisk! Det er rart at denne avdanka hippien fra andre siden av verden har vært i byen og fjellene som var mitt hjem i årevis, og jeg ser for meg at han vandrer rundt i Pokhara, den lille byen mellom fjellene og lurer på om jeg hadde kjent meg igjen eller om alt ser annerledes ut nå etter både borgerkrig og turisthorder har gjort sitt inntog.

 

 

Han har reist i mange uker, fra Delhi til Kathmandu og videre til Goa og nå er han altså på en flyplass i Mumbai sammen med meg. Jeg lurer på hvordan han har råd til å ha så lang ferie. Så jeg spør hva han gjør hjemme på Hawaii? Først forteller han at han pleide å jobbe som maler, men at det var en veldig tung jobb for kroppen og han måtte gi seg for tre år siden. Nå er han 50 år og jobber med å ta vare på eiendommene sine… Så legger han til, litt sjenert i stemmen mens han ser forsiktig rundt seg og konstaterer at ingen lytter til samtalen vår, at han dyrker ganja. Jeg ler. Er ikke det litt risikabelt, spør jeg? Ikke egentlig, svarer han, fordi han har lov til å dyrke ganja til medisinsk bruk. Men så legger han flirende til at han har bare lov til å ha 7 planter, ikke 270! Han tjener gode penger på dette. Seks ganger i året tar han med seg en pakke med ganja, legger det på vekten og får pengene. Mer enn nok penger. Faktisk nok til at han kan betale for datterens College-undervisning, en ny bil til henne og enda en sykkel til seg selv! Han har fem andre sykler hjemme, det er hans store lidenskap, å fikse og kjøre rundt på gamle veldreide motorsykler! Han inviterer meg til å komme på besøk og se på samlingen og bade på den fantastiske stranden som ligger rett ved huset hans. Fristende…. jeg ser for meg gamle elvis-filmer og james dean-aktig sykkelkjøring… men den avdanka hippien passer kanskje ikke like godt inn i drømmene mine!

Datteren hans er 21 år. Hun verken drikker eller røyker og har ingen kjæreste. Et prakteksemplar, han rister undrende på hodet og sier at han ikke klarer å forstå hvordan han har fått en så seriøs datter! Hun er bekymret for ham, hun er smart nok til å skjønne hvor pengene kommer fra og liker det ikke. Men han håper at hun glemmer å bekymre seg når hun får den nye bilen han har kjøpt til henne. Han er stolt over at han har klart å ta så godt vare på barna sine, datteren og en sønn, siden moren deres forlot dem alle da barna var små og han har oppdratt dem alene. Jeg spør ikke mer om hva som skjedde, siden det tydeligvis fremdeles er hardt for ham å snakke om dama som stakk av.

Jeg spør om han ikke er litt bekymret for å bli tatt? Nei da, han har kontakter som sier i fra når politi-helikopterne spaner over området, så han kan dekke til plantasjen i tide. Det største problemet han er det han kaller ”human rats”, folk som stjeler planter fra ham. Han sier at han vurderer å skaffe seg en vakthund. Han har tenkt på en chihuahua, siden han ser for seg at den vil bjeffe infernalsk hver gang fremmede nærmer seg. Jeg smiler forsiktig med tanken på en slik liten paris-hilton hund og husker at jeg har hørt at disse hundene ikke kan bjeffe engang! Og ser ikke helt for meg at noen ganjatyver vil bli særlig skremt av en synet…hehe
Kanskje ikke uten grunn at narkotika-plantasjer ofte er voktet av paramilitære soldater. Men det er nok mer action på koka-plantasjene i Sør-amerika enn en liten ganjafarm på rolige Hawaii.

Han tar frem lommeboken sin, peker bort mot Money Exchange-disken og klager over at han ikke fikk vekslet tilbake rupies til dollar. Jeg spør hvor mange rupies han har. Det er et godt spørsmål, svarer han og gir meg alle pengene for å telle dem. Det er omtrent 1500 rupies blandet med noen fra Nepal, som til sammen er verd ca 200 kr. Så jeg forklarer at det er for lite til å veksle og at han heller bør spare pengene til å kjøpe litt mat og kanskje en suvenir i Goa. For det er dit han er på vei nå. Han er fornøyd med forklaringen. Jeg klarer ikke å unngå å tenke at han må ha tatt litt skade av all røykingen, resonneringen hans går ganske sakte og det er merkelig å måtte forklare veldig enkle ting til en 50 åring. Men uansett så har han klart å reise verden rundt alene. Og med unntak av at han har blitt lurt til å betale overpris for noen suvenirer (det skjer tross alt de fleste turister), ser han ut til å klare seg veldig bra.

I Hong Kong skal han kjøpe et digitalt kamera. Han har allerede fortalt meg at han verken har PC, telefon eller en klokke, han liker å leve enkelt. Så jeg sier at han kanskje må få seg en PC hvis han skal ha et digitalt kamera, fordi det er vanlig å lagre de digitale bildene på den og kanskje lage bildevisninger i et fotoprogram. Men han vil heller gå til en profesjonell filmfremkaller. Han kan ikke se noen andre gode grunner til å ha en PC. For meg er det umulig å tenke meg en tilværelse uten den lille bærbare. Hver gang jeg er uten internettilgang eller en telefon føler jeg med virkelig handikappet, uten tilgang til verden! Det ville vært umulig for meg å gjøre jobben min uten disse verktøyene.

Vi snakket om reisen videre og jeg får ikke helt bitene til å stemme når han forteller om hvor han skal… Og kikker på bunken med billettene hans som han har kjøpt hos et lokalt reisebyrå på Hawaii. Nå er han på vei til fra Mumbai til Goa, bare for å returnere til Mumbai igjen etter noen få timer??? Så skal han videre til Bangkok – Taipei – Honolulu og til slutt Kahlula. Ikke akkurat den mest direkte ruten hjem… og klør meg i hodet over at en reiseagent kan ha klart å sette sammen en slik reiserute! Men enda mer over at denne mannen holder seg til planen? Jeg foreslår at han bare kan bli i Mumbai og kikke litt i byen og hoppe direkte på flyet til Bangkok, hvorfor i all verden skal han kaste bort en dag på å dra frem og tilbake til Goa (som han allerede har sett og uansett vil han ikke få tid til å dra ut til stranden engang før neste innsjekking begynner…). Men nei, det er nok tryggest å holde seg til planen! Og jeg skjønner hvorfor denne lett forvirrede mannen har klart å komme seg helskinnet gjennom hele turen, han holder seg til planen som er satt opp for ham, no matter what! Dessuten mener han at det ikke er noe å se eller gjøre i Mumbai uansett. Jeg spør hva han har sett, kanskje ”Gateway of India”? Nei, det har han ikke. Han synes det var skremmende nok å finne frem til hotellet og har holdt seg der frem til han skulle tilbake til flyplassen. Jeg forteller ham om monumentet som er en symbolsk inngang til India fra sjøsiden på vestkysten. Åh, sier han overrasket, er den en sjøside i Mumbai? Hele byen ligger rett ved siden av havet og det er mange flotte strender her! Men han foretrekker som sagt å holde seg til planen sin og vi går til hver vårt fly, mens jeg tenker over alt jeg har lært om ganja-dyrking på Hawaii.

 

Gateway of India:

 

 

Tips oss hvis dette innlegget er upassende