Et eller annet sted mellom innflyttingen av mine toalettsaker og 1001 kyss innser jeg at dette er mer enn dating. Egentlig har jeg visst det lenge, men likevel nekter jeg å se min egen snikinnflytting før den er godtatt. At han synes den rosa parfymeflasken pynter opp på et ellers spartansk bad og at mine blondetruser fortjener en egen skuff i skapet hans!
Det som er mest skremmende er at det føles så naturlig at jeg ikke legger merke til at jeg nesten aldri er hjemme lengre. At jeg passer minst like bra inn mellom overfylte bokhyller og cowboyklær og sko som er nesten dobbelt så store som mine. Spesielt når han plasserer en kopp med kakao ned i hendene mine og sier at jeg ser søt ut i pyjamasen hans som det kunne vært plass til flere av meg inni. Men likevel passer den bra, fordi den er hans og det føles nesten som han holder rundt meg når jeg har den på. Jeg smiler fornøyd og tenker at jeg har en kjæreste!

Hvor mange dater tok det før jeg egentlig ble klar over at jeg ønsker å bli værende hos ham….? Fem dater, tenker jeg vi sier. Kunstustilling, sushi-lunsj, kino og et besøk på den lokale puben min. Så middag laget av ham. Ok, de første fire datene skjedde på samme dag. Jeg er tross alt effektiv! Og veldig fornøyd med at han fremdeles vil at jeg skal bli værende!

Tips oss hvis dette innlegget er upassende