Hvor lenge hadde du orket å svette over en symaskin til en brøkdel av prisen som varen koster i butikken?

 

Jeg så et tv-program der noen britiske ungdommer frivillig drar til India for å jobbe noen uker på ulike deler av klesproduksjon for å få et inntrykk av hvordan klærne deres blir laget. Siden jeg selv har jobbet i bransjen og sett mange av disse fabrikkene var det ganske interessant å se reaksjonene til ungdommene. Når du sitter og syr på en bluse som selges for 200 kr i butikken hjemme og strever med å få godkjent et eneste eksemplar (for det krever faktisk en god del sykunnskaper å lage selv en enkel bluse), er det ikke særlig motiverende å vite hvor lite av butikkprisen som går til den som syr. Nå jobbet selvfølgelig disse ungdommene ekstremt langsomt og fikk avvist mange plagg før de endelig klarte å lage et riktig. Men de var ganske sjokkerte over å tjene litt over 1 kr for en bluse.

 

Ungdommene syntes det var utrolig urettferdig at de som syr får så dårlig betalt og klagde til sjefen på fabrikken. Men slik jeg kjenner bransjen er det neppe ham som sitter igjen med den store gevinsten. Marginene er ganske lave helt til plaggene kommer frem til Europa eller USA. Spesielt etter at dollarkursen gikk ned har de fleste klesprodusenter slitt med å få god nok inntjening siden de tross alt skal betale lønn i Rupies som har holdt en sterkere kurs.

 

Hvordan er det mulig at de som jobber på fabrikken tjener så dårlig? Og er det mulig å gjøre noe med det?

Får å få en designvare ut til forbrukere er det ikke nok bare å produsere plagget. Designere må vite hva som kommer til å slå an på markedet (det er en grunn til at klær gjerne ikke kan designes i India fordi de ikke kjenner forbrukernes ønsker), og de må markedsføres på riktig måte for å nå ut til målgruppen. Markedsføringsbudsjettet spiser ofte opp en stor del av kaka. Så skal varene ut i butikkene. Og for å drive en vanlig klesforretning må innkjøpsprisen ganges opp med 2,5-2,7 for å kunne betale lønn og lokaler. De som kan tjene mye er de som eier merkevaren, forutsatt at de klarer å markedsføre den slik at butikker og kunder kjøper den inn til den prisen de forlanger. Det er også innkjøperne som jobber for merkevaren som bestemmer hvor mye de er villig til å betale for varen fra fabrikkene og dette kan påvirke hva arbeiderne får betalt. Så det finnes muligheter for at lønnen kan gå opp. Men mest sannsynlig vil fabrikkeiere og andre mellomledd spise opp mye av kaka før den kommer ned til arbeiderne uansett. Dette kommer av at lønn i stor grad er markedsstyrt. Det vil si at så lenge det er flere som konkurrerer om å få en jobb som er dårlig betalt vil ikke lønnen gå opp. Men når det er mindre tilgang på villig arbeidskraft går lønnen opp. Dette holder på å skje i India, fordi landet generelt er på vei mot en høyere levestandard.

 

Jeg har full forståelse for at folk reagerer på hvor lite en arbeider får betalt og håper at deres arbeidskår stadig vil forbedres. Samtidig må også lønnen sammenlignes med hva de alternativt kunne fått. Og ses i forhold til hva en arbeider kan få for lønnen. En fabrikklønn i India dekker ikke så mye mer enn mat og husly, altså det som trengs for å overleve. Men de fleste har også mulighet til å betale skolepenger for barna sine og sørge for at de får en bedre sjanse til å gjøre det bra på arbeidsmarkedet. Og for mange er dette bedre enn alternativet, som kan være å jobbe som landarbeidere på en gård.

I TV-programmet spurte en av de britiske deltakerne en mann på over 40 år hvorfor han ikke tok kveldsundervisning for å kunne få en bedre jobb? Jeg ble nesten flau over at han kunne stille et slikt spørsmål, men det sier nok en del om hvor forskjellige verdener de to lever i! Mannen svarte at han heller jobbet overtid for å tjene nok til å sende barna på skole. Når de er ferdig utdannet og har fått seg jobb er det deres tur til å ta seg av ham. Det er slik ting fungerer i India. De fleste er mer opptatt av familiens ve og vel enn personlig utvikling. Og å begynne på en ny utdannelse på kveldstid uten å kunne engelsk når man er over 40 år høres ganske urealistisk ut for meg. Spesielt når jeg vet hvor hardt arbeidet på fabrikkene er. Det er konstant deadlines og press på å få ferdig ordrer i tide. En av de største utfordringene for bransjen er bruken av overtid fordi alle ordrer skal være ferdig på samme tid hver sesong. Og det er ikke mulig å ansette nok folk på fabrikkene siden det ikke vil være nok å gjøre for dem resten av året, og de som jobber må presses til å jobbe masse ekstra for å få ordrene ferdig.

 

TV-deltakerne oppdager sjokkert at mange av arbeiderne sover på gulvet ved siden av symaskinen før de står tidlig opp og fortsetter å sy. De spør fabrikkeieren hvorfor dette er nødvendig. Han svarer at det er arbeidernes eget valg. De fleste kommer langveis fra og er gjerne sesongarbeidere. De kan velge å leie et rom et annet sted, men foretrekker å spare så mye som mulig at pengene og sende hjem til familien sin. Jeg har aldri vært på en slik fabrikk, mange fabrikker har egne boliger for sine ansatte og sørger for at det er dusj og andre fasiliteter for å kunne ha en vanlig hygiene. Slike ting kan det settes krav til i en Code of Conduct som leverandører må skrive under på for å få en ordre.

 

Klesproduksjon er en lang kjede av produksjonsledd og jo lengre bakover du kommer jo mindre kontroll er det med arbeidsstandard og jo dårligere får arbeiderne betalt. De som syr har det ikke spesielt ille sammenlignet med dem som jobber på trykkerier, fargerier eller for ikke å snakke om på bomullsmarkene.

 

Gjennomsnittlig levetid for en bomullsbonde er 40 år. Dette skyldes ikke bare at gårdsarbeid generelt er tungt, men også at bruken av pesticider ikke gjøres forsvarlig. Siden de fleste bønder er analfabeter forstår de ikke hva som står på giftflaskene og pøser på med giften utover bomullsmarkene fordi de har hørt at det vil holde avlingen deres fri for innsekter som ødelegger plantene. Det stemmer for så vidt. Men bøndene bruker ofte ikke beskyttelse når de sprayer ut giften og giftstoffene blir tatt opp i kroppene deres og kan ikke nedbrytes. Også dyr som er i området kan få i seg stoffene, og det kan renne ned i grunnvannet eller ut i elver slik at andre mennesker og dyr også får i seg giftstoffene fra drikkevannet.

 

Den eneste måten en forbruker kan sikre seg at bomullsplagg ikke har bidratt til å forpeste jord og mennesker som jobber med bomullen er å velge plagg som er laget av økologisk bomull. Denne er også mer ettertraktet på markedet og selges derfor dyrere slik at bomullsbønder tjener bedre på å drive økologisk.  

Tips oss hvis dette innlegget er upassende