Jeg ser på hushjelpen som vasker over gulvet og rydder på kjøkkenet. Ser på. Det føles underlig. Dette er oppgaver jeg fint kunne gjort. Kanskje føler at jeg burde gjort. Men det er ikke slik det fungerer her. De som har penger forventes å ansette tjenere til ulike formål. Det er så mange som trenger jobb. Når man har råd til å betale noen får å gjøre en tjeneste er det sosial forventet at man gjør det. Hvis ikke er man gjerrig. Så hushjelpen setter på vaskemaskinen, tørker støv og rer opp sengen. De klærne jeg vil ha strykt leverer jeg i resepsjonen, slik at klærne kommer perfekt nystrykne til leiligheten senere på dagen for en håndfull rupies. Hvis jeg skal noe sted kan jeg få sjåføren til å kjøre meg. Det føles mer naturlig siden jeg uansett ikke kunne kjørt i denne trafikken her nede (og spesielt siden jeg ikke har sertifikat). Men å se på at en annen rydder etter maten jeg har spist hjemme hos meg selv og vasker klærne mine mens jeg egentlig ikke har noe å gjøre har jeg ikke helt vent meg til…

Jeg taster videre på maskinen min og later som om jeg skriver på noe viktig.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende