Det er merkelapper i alle klærne mine. Ikke fancy merkenavn, men et lite tøymerke med navnet Isdronningen sydd på for hånd av min mor. Slikt er nødvendig når mange barn skal dele vaskerom, ellers ville det vært umulig å sortere klærne slik at barna fikk egne klær i hyllen sin.

 

Jeg ser på hyllene. 30 små hyller. Bretter sammen noen av klærne. Er stolt over å finne matchende sokker. Setter på strykejernet. Av en eller anne grunn liker jeg å gjøre slike små ryddeting. Liker å se at haugen av rene klær blir mindre. Liker å sortere klærne inn i riktig hylle. Og er litt stolt over at jeg kan stryke klær. Selv om jeg bare er 8 år. Det er en voksen ting å kunne og jeg liker å kunne ta vare på meg selv. Hadde jeg vært litt flinkere til å sy skulle jeg laget nye klær til meg selv. Men de små stoffbitene jeg har fått tak i passer tross alt best til Barbieklær. Så hun har en fin garderobe.

 

Aller helst ville jeg hatt en kjole med masse glitter og paljetter på, en slik som henger på utstilling i de fineste butikkene i byen. Men jeg har to fine kjoler. En rød og en grønn med swingskjørt til knærne. Og en lyserose joggedress som jeg fikk i bursdagsgave fra min bestemor. De andre klærne er greie nok, jeg klager ikke. De får plass i en liten skuff på rummet mitt. Det kan tross alt ikke være så mange klær når jeg deler rom med 3 andre jenter. Og flytter klærne mine i koffert mellom hjemme og «hjemme» to ganger i året. Og i den kofferten skal de være plass til alle de andre eiendelene mine også, dukkene først og fremst. Og viskelærne jeg samler på, de glitrende steinene jeg fant i en elv oppe i fjellene, alle bøkene jeg har lånt på biblioteket som skal hjelpe meg å komme gjennom ferien.

 

En gang i året er det arveoppgjør. Det vil si, alle som har vokst fra klærne sine legger dem fram slik at de mindre kan arve dem. Et år fant jeg en fin kjole som hadde vært Bentes. Men hun gikk i motsetning til meg stort sett i bukser, så den var lite brukt. Lykkelig over mitt skattefunn fikk jeg min mor til å bytte ut merkelappene slik at mitt navn sto inni kjolen.

 

Det er stille i klesrommet. De andre barna er ute og leker. Det pleier jeg også å gjøre. Leke politi og røver over hele skoleområdet eller spille fotball på den store gårdsplassen. Eller en av mine favoritter, spille klinkekuler fra guttene, samlingen min er stor og de gjeveste kulene glinser i alle regnbuens farger under solen. Det er alltid noen å leke med. Det beste med så mange barn på et sted er at det alltid er noe å finne på, alltid noen som vil være med på «boksen går» eller hoppe strikk. Men noen ganger passer det bedre å gjemme seg bort inne på biblioteket med nesa i en bok eller her, på klesrommet. Det er stille her. Jeg bretter noen bluser til og legger fra meg strykejernet. Passer på at kontakten er dratt ut.

 

Det finnes et rom til. Et veldig stille rom. Faktisk et ulovlig rom å oppholde seg i, det er låst med en stor hengelås. Men det ligger fristende til, rett ved siden av mitt eget rom. Trunk-rommet! Oppkalt etter de store sølvfargete kistene i metall som inneholder vinterklær og annet barna ikke trenger å ha fremme på denne tiden av året. Og alle koffertene. Døren til rommet går ikke helt opp til taket, så en liten apekatt kan klatre over døren, gjennom den lille glipen og lande på gulvet der inne. Noen ganger lurer jeg på hvor lenge jeg kan gjemme meg der inne uten at noen savner meg. Og hva de ville tenkt når de oppdaget at jeg var borte. Om de ville synes at det var trist? Jeg får lyst til å ta med meg noen bøker, stjele litt mat på kjøkkenet og barrikere meg der inne helt til alle er på gråten over at jeg har forsvunnet. Kanskje de tenkter at jeg er kidnappet av skumle menn som tvinger jenter inn på bordeller i Calcutta? Eller kanskje tror de at jeg har rømt? Jeg ser for meg alle landsbyene og teplantasjene jeg må kjøre forbi for å komme hjem. Tre dagsreiser med bil. Sikkert en uke med ulike busser. Neppe en reise en liten jente bør dra ut på alene, selv jeg ser den begrensningen. Men jeg kan i hvert fall tenke tanken. Planlegge fluktruten. Selv om det aldri kommer til å skje. Jeg kommer ikke til å gjemme meg lenge på trunk-rommet heller. Resultatet ville bare blitt at internatledelesen hadde sendt en fax til mine foreldre om at jeg var forsvunnet. Da måtte de stoppe å jobbe og prøve å finne meg. Og i verste fall ta meg med tilbake til Norge når de fant meg. Da ville jeg vært en slem pike som ødela det viktige arbeidet deres. Arbeidet som er så viktig at jeg er her og de er der.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende