Jeg kan telle på en hånd de gangene jeg har laget middag det siste halvåret. Eller i hvert fall på to hender… men i går var et unntak. Jeg tok sjansen på å bestemme meny og satte sjefskokken i godstolen mens jeg sjonglerte pasta og salat. Litt skepsis fra sidebenken da det så ut til å bli en vegetarrett… men jeg danderte selvfølgelig deilig skinke over pastasausen.

Middag, en liten hvil for unge slitne arbeidskvinner, internettsurfing og tv-zapping… plutselig var kvelden borte. Men skjortene like krøllete.

 

Var det ikke i går jeg strøk en hel haug med skjorter? Nei, det var visst noen klesvasker siden… Han dytter meg ned i sofaen igjen og tar kontroll over dampjernet. Det er alltid så behagelig å se på at andre arbeider! Jeg ser hvordan han erfarent glatter ut skjortene og lager en fin press på ermene. Helt til siste skjorte i haugen. En liten hvit en. Han holder skjorten opp, studerer det lille plagget og ser forvirret på meg et lite sekund, hvordan stryke en skjorte med brystsnitt?

Men han er selvfølgelig ikke redd for nye utfordringer og jernet danser snart over bomullsplagget.

- Pleier du å stryke ermene?

Jeg ler og ser på de korte, men krøllete ermene.

- Ja, selvfølgelig!

- Jeg håpte du ville si nei, for de er så små!

Forsiktig holder han jernet over slik at ermene glattes pent ut i et strøk. Så i dag er jeg den stolte bærer av den første dameskjorten han noen gang har strøket : )

Tips oss hvis dette innlegget er upassende