- Vi har bestemt at du skal komme hjem og velge en mann! Din søster kan ikke vente lenger og du må gifte deg først!

Priya synker sammen i sofaen med mobilen inntil øret. De har mast lenge nå. På en eller annen måte hadde hun håpt at problemet ville forsvinne av seg selv. At hver dag som tikket videre ikke ville være et steg nærmere dagen hun ikke kunne unngå.

 

-  Vi har funnet flere kandidater du kan velge mellom. Denne gangen kan du ikke være så vanskelig som du pleier å være, du MÅ klare å finne en bra mann! Din søster har ventet i over et år nå, forloveden hennes er svært utålmodig etter å inngå giftemålet, vi kan ikke vente lengre nå!

Priya svarer stumt og tenker med gru på alle mannfolkene hun allerede har intervjuet som potensielle ektemenn. Staute menn fra landsbygda, riktig kaste, riktig alder og med en jobb som kan forsørge en kone. Men hun vil ikke bli forsørget! Hun klarer seg fint på sin egen lønn. Og de er så forskjellige fra henne. Hun lever mellom landsbyfortiden som familien drar henne tilbake til og storbynåtid hvor hun har sitt eget liv. Og en mann passer ikke inn her. I hvert fall ikke en slik mann som foreldrene vil godta. Og de mennene som passer inn i fortiden hun dras mot vil aldri kunne forstå hennes verden nå. De er uinteressante. Uten særlig utdannelse. Med et kvinnesyn som det tar generasjoner å viske ut. Men det er dem hun må velge blant. Og hun må velge nå. Hun svelger og legger fra seg mobilen. Ser bort på det halvferdige perlebroderiet som skal vises fram til en innkjøper i morgen.

 

Jeg er tilbake på hotellrommet etter en dag med forhandlinger og inspeksjoner. Jeg føler meg oppstemt og rastløs, det er vanskelig å lande rolig etter å ha giret seg opp og vært maksimalt konsentrert en hel dag. Kun en sjanse. Det er alltid kun en sjanse. En sjanse til å sjekke at produksjonen går etter planen. En sjanse til å avtale en pris vi kan leve med. Så må jeg videre. I morgen drar jeg videre til Delhi. Kofferten er allerede pakket, siden den aldri ble pakket ut. Men det er ikke helt full. På vei til hotellet kjørte jeg forbi noen fristende butikkvinduer. Sorte sandaler med glitrende krystaller som vil fremheve de rubinrøde tåneglene mine. Jeg skal nok klare å lure et slikt par ned i kofferten min. Et passende minne fra Mumbai, filmstjernenes by. Kanskje jeg rekker en liten rusletur på strandpromenaden også? Hadde vært deilig med en grillet mais fra en av gateselgerne… Jeg legger fra meg jobbpapirene og er på vei ut i vrimmelen av richshaws, motorsykler, kuer og gateselgere med krukker eller frukt og grønnsaker. Noen minutter senere kan jeg vandre rundt i kjølige butikklokaler og kjøpe delikate små sko for en månedslønning. Ikke min månedslønning selvfølgelig, men for de fleste andre i dette landet.

 

På vei til stranden faller blikket mitt på de fargerike stoffene som er dandert i et annet butikkvindu. Litt shopping roer alltid nervene. Og dagens forhandlinger gikk veldig bra, jeg kan unne meg en ny salwar… Mens jeg nyter en kopp chai ser jeg på salgsdamen som legger den ene flotte drakten etter den andre foran meg. Jeg har sagt hvilken prisklasse jeg vil se. Det finnes drakter fra 100 kr til mange tusen. De vil alltid prøve å selge meg de dyreste, så like greit å avklare med en gang hvor grensen går. Jeg velger ut noen få som jeg vil prøve. Etterpå ser jeg at den jeg liker best er en god del dyrere enn jeg gav beskjed om… Selgerne ser at jeg nøler og prøver å overbevise om at min mann sikkert synes det er greit at jeg kjøper en så fin drakt! Jeg ler og sier at jeg skal betale selv, jeg har ingen mann. Selgeren påstår da freidig at med den drakten kan jeg skaffe meg en bra ektemann på en kveld i Mumbai! Jeg ler igjen, og ser for meg jakten på en rik indisk mann… Det ville antagelig ikke være helt umulig å finne en mann her hvis jeg gikk inn for det. Hvite damer står høyt i kurs. Til tross for at jeg allerede er 4-5 år for gammel som koneemne. Men det frister ikke. Jeg trives godt med å kunne betale for mine egne klær. Og at ingen presser meg til å finne en passende ektemann. Før eller senere dukker det sikkert opp en bra mann, som 30-årig norsk dame er det i hvert fall ingen krise å være singel.

 

Jeg pakker ned skoene og min nye salwar, finner frem flybillettene og bestiller taxi til i morgen tidlig. Det er slitsomt å reise så mye. Men nå gleder jeg meg i hvert fall til å møte Priya igjen! Min favoritt broderidesigner. Jeg elsker å se på de lekre forslagene hun lager ut i fra klesdesignerens skisser. Hun kan håndverket til fingerspissene og vet hvilke fargekombinasjoner som vil passe europeiske kunder. Siden jeg har erfaring med broderi på brudekjoler har jeg god forståelse for de ulike teknikkene og vet hvor mye arbeid som ligger bak hvert lille underverk. Sammen med Priya blir jeg enig om hvordan neste kolleksjon skal utsmykkes. Etterpå pleier vi å dra ut for å spise eller ta en kaffe. Siden vi er jevngamle har vi mye å prate om; nye filmer eller andre viktige ting som skjer i Delhi, eller fremtidsplaner.

 

Jeg ser på broderiprøvene, de er like fantastiske som de pleier å være. Priya ser fraværende ut. Så sier hun at hun skal slutte i jobben. At det blir siste gangen jeg møter henne. Hun forklarer at hun skal gifte seg. Jeg får mest lyst til å riste i henne og si at hun må bli her! At hun ikke trenger å gjøre som foreldrene sier… Men jeg sier bare at det er fryktelig trist at hun skal slutte. For henne er ikke dette et valg. Det bare skjer fordi fremtiden er bestemt slik. Å velge bort familien er ikke et valg. Eldre døtre må giftes bort før yngre. Og ugifte kvinner bringer skam over familien. Det bare er slik.

 

——————————————————————————– 

Også i Norge presser mødre sine døtre til å gifte seg mot sin vilje. Det er lett å se for seg at tvangsekteskap handler om en far og andre mannlige slektninger som med vold og makt tvinger dattera til å gifte seg med den de har valgt. Men stort sett er tvangen mer inndirekte, som store forventninger til hva du skal velge. Når familiebånd er sterke er det vanskelig å stå i mot presset og skuffe sin mor… Hadia Tajik (Ap) ber innvandrermødre om hjelp i kampen mot tvangsekteskap.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende