- Tror du jeg kunne stoppet deg før du ble utslitt hvis jeg hadde kjent deg da?

Jeg tenker meg om et lite øyeblikk.

- Tviler på det. Jeg gir ikke lett opp noe jeg har startet, jeg er sta og utholdene.

Altfor utholdene. Dessuten forsto jeg at jeg var på vei mot å bli utslitt flere måneder før jeg stoppet helt opp. Men da var det allerede for sent. Jeg kunne ikke forlate et skip i storm. Jeg MÅTTE få det i havn, min samvittighet var kjøpt og betalt, til en altfor lav pris. Jeg leverte jobben som lovet, i hvert fall leverte jeg. Men 3 måneder etter at jeg allerede var utslitt var det nesten ikke mer igjen av meg. Bare et sort hull fult av tanker som aldri tok slutt og søvnløse netter som knapt markerte overgangen mellom dagene.

 

Jeg har tenkt på det flere gangen. Hvorfor kunne jeg ikke gi meg i tide? Hvorfor måtte jeg satse så mye? Fordi jeg trodde det ville være verd det… Jeg trodde alt ville gå bra til slutt, bare jeg jobbet hardt nok. Bare jeg holdt ut en dag til. Jeg hadde i hvert fall ikke forventet å bli kastet ut av firmaet jeg var medeier i den dagen jeg innrømte at jeg var sliten. Jeg mente jeg kunne unne meg noen ukers pause etter det siste årets hardkjør. De mente at jeg var oppbrukt, ikke til nytte lenger. Takk og farvel og lykke til videre!

 

Men ville det gjort en forskjell hvis han var der allerede da? Ville jeg klart å slappe av mellom kastene og blitt styrket av hans støtte? Det er umulig å vite. Klart det hjelper å ha en støttespiller i stedet for å møte verden alene. Men det var uansett min overaktive hjerne som kortsluttet. Jeg tror ikke at noen andre kan slutte å tenke for deg.

 

Det rare er at jeg har visst lenge at jeg har genet som gjør at du kan bli utbrent… Siste året på videregående bestemte jeg meg for å ta noen fag som privatist. Da jeg ble stadig tynnere og fikk så vondt i nakken at jeg ikke klarte å gå på flere dager fikk jeg beskjed av mine lærere om å jobbe mindre. De mente jeg burde være mindre perfeksjonistisk og påsto at jeg fint kunne levere en dårligere jobb. Problemet var bare at jeg ikke visste hvordan? Enten så gjorde jeg en helhjertet innsats eller så gjorde jeg det ikke i det hele tatt! Det var få nyanser i mellom. Så jeg innså at det ville ta tid å lære å levere noe som bare er ”bra nok”. Jeg har fremdeles problemer med det, selv om jeg har slipt av perfeksjonismen i kantene.

 

Så i stedet for å gjøre et siste forsøk på å slite meg gjennom norskstiler og skoletimer jeg ikke hadde energi til å følge med i, valgte jeg altså å ta faget som privatist. Det var et valg jeg var stolt av. Fordi jeg på den måten klarte å begrense min egen arbeidsmengde. Og så trodde jeg at jeg hadde lært. At jeg visste hvor grensen min gikk og at jeg derfor aldri kom til å tråkke over den igjen! Jeg hadde hørt om folk som ble utslitt av å jobbe for mye, jeg skulle ikke bli sånn! Det var som å kjempe mot sin egen skjebne… Men nå, nå har jeg lært! Jeg har lært at det som driver meg framover vil alltid være en potensiell fiende. At min aktive hjerne må lære seg å ta pauser. Og akkurat det kan han hjelpe meg med. Når han stryker hånden over pannen min blir i hvert fall bekymringer litt mindre. Når han er snill mot meg, blir jeg litt mindre streng mot meg selv. Men det er bare jeg som kan stoppe i tide.

Tips oss hvis dette innlegget er upassende