I dag var siste dag på jobben, mandag begynner nye utfordringer! Men det var ikke grunnen til at jeg fikk kake til lunsj. Jeg har bursdag!!! Og ikke nok med det, i dag er det nøyaktig et år siden jeg ble samboer. Er det rart jeg smiler stort?
God helg! Håper min lykke smitter over på alle blogglesere : )
av 14 lesereDet finnes en debut for alt. Også for hamburgere. Året var 1988. Den unge piken var ankommet en virkelig storby. En by hvor landhandel var byttet ut med store kjøpesentre. Hun gledet seg over å ta rulletrapp mellom etasjene der drømmer kunne kjøpes. Klær til barbiedukker og klær til en usedvanlig høy 10-åring var en del av skattejakten. Hun frydet seg over å kunne prøve de matchende draktene i dameavdelingen. Etterpå hjalp hun sin bror med å velge bip-bip-spill hvor noe som skulle forestille en bil kjørte rundt på den lille skjermen.
Dette var noe annet enn rismarker, høye fjell og tordenvær mot blikktak. Dette var storbyen med forgylte templer, neonskilt og unge thailandske damer i hendene på eldre hvite menn. Men det som gjorde evig inntrykk var et danseband og en hamburger.
Kan du huske hvordan det var å smake en hamburger for første gang? Ketchup, sennep og salat som tyter ut på sidene av burgerbrødet mens en liten barnemunn prøver å bite over mer enn en munnfull… Smaken av saftig kjøtt og lukten av et av de kulinariske høydepunkt i vestlig sivilisasjon. Debuten gjorde minst like mye inntrykk som første gang hun smakte en fristende rød frukt… som viste seg å være chilli. Men i motsetning til den brennende chillien, gav harmburgeren mersmak. I en hel uke bestilte den unge piken hamburger til middag!
Under middagen fikk hun også en ny kulturell opplevelse. Bandet på scenen var i hennes øyne et popband av dimensjoner, men en funklende stjerne som vokalist. Hun så betatt på det vakre lange håret til vokalisten, det moderne antrekket hennes og lyttet til hver tone sunget på thaiengelsk. Teksten var uvesentlig, det eneste hun fikk med seg var LOVE, men det var sikkert også essensen. Hun drømte seg bort på en scene i verdensmetropolen Bangkok. Hun så seg selv der med en mikrofon mellom sine hender, med fantastiske sceneantrekk og et begeistret publikum. Det var et eksklusivt publikum i hotellrestauranten… men bandet hadde i hvert fall henne der, til avveksling fra siklende hvite menn med tatoveringer, store mager og lite hår.
Det finnes en debut for alt. Også for thailanske hotelldanseband som det svinger av!
av 4 lesereMad har nominert meg til den gjeve prisen som det tydeligvis går inflasjon i på bloggen : D
Men så er vi tross alt mange kreative bloggere på VGB, så det skulle bare mangle at det er mange prismottakere!
av 15 lesere- Jeg vil flytte tilbake til Sørlandet. Kanskje om et år eller to.
Nå som typen er på plass, følger den biologiske klokken etter, og behovet til å være nærme potensielle barnepassere… Sikkert andre grunner også, men foreldre er i hvert fall en god grunn til å flytte tilbake til hjemstedet.
Jeg hører hva hun sier og tenker, da forsvinner en til. Ikke at jeg ser henne så mye nå heller. De skal tross alt på ski-tur hver helg. Og i det hvite elementet hører ikke jeg hjemme. Jeg passer best med stødig grunn under stilethæler. Noe det er altfor lite av i dette landet! Så kanskje jeg også burde flytte? Ikke til sørlandet, men virkelig sør. Til Italia for eksempel. Tja, jeg har vurdert det før, og hver gang kommer jeg på at kvinner ikke er så likestillte der som vi er i Norge. Så jeg blir her.
Noen må holde fortet. Når alle andre flytter ut til forstedene eller tilbake til hjemstedet passer jeg på at Grønland ikke blir fullstendig overtatt av skumle Mullaher, studenter og svenske servitører. Men hvem skal jeg invitere på besøk når alle flytter vekk? Der hvor en venninne har forsvunnet har alltid en ny overtatt. Men det blir stadig mangelvare av potensielle nye venninner. Jeg møter ingen over en kopp kaffe for å diskutere masteroppgaven lengre. De jeg trener sammen med er jeg på nikk med. De jeg jobber sammen med passer best som kollegaer.
Mens mine venninner skal møte i barselgruppen eller feire 4-åringens fødselsdag er jeg opptatt av andre ting. Det er over 10 år siden mine venninner startet den ekslusive gruppen av unge mødre. Nå er gruppen både eldre og større. Og de som ikke er der allerede har planer om å havne der. Bortsett fra meg. For at jeg noen gang skal havne der, må jeg først overtale meg selv, så typen min, om at det er en god ide. Altså ikke særlig sannsynlig.
Så hvor møter jeg de potensielle venninnene? Kanskje jeg må hive meg på en nettside for venninne-dating? Hvor man taster inn interesser og hva man ser etter i en venninne? Kanskje stiller krav til at hun ikke skal ha barn? : DD
Noen andre forslag?
av 21 lesere“Hvis ikke du vil være deg, hvem vil du være da?”
Jeg har igjen slått meg vrang og hiver ut påstander om at jeg er lei av meg selv og helst skulle vært en annen. Denne versjonen virker tydeligvis ikke. I hvert fall ikke i forhold til mine forventninger. Hvor er bytteretten når man trenger den? Vel… 14-dagers angrefrist er nok uansett for lengst over.
“Jeg ville vært Rebecca”. Jeg drar navnet tilfeldig ut av luften og ser henne for meg:
Hun har langt, krøllete glansfullt hår som bølger elegant over et par bryster, som er noe større enn mine. Og inni et par trange jeans befinner det seg en stram sprettrumpe, som jeg enda ikke har klart å trene frem… Hun smiler og er i godt humør hele tiden. Hun har en smittende latter og får alle rundt seg til å føle seg vel. Hun er motiverende, har masse inspirasjon og ork til å sette i gang med alle ideene sine!
Dessuten liker hun å synge. Og i motsetning til meg har hun syngedamestemme, en så fin stemme at hun kan opptre. Ofte. Hun står på scenen i lekre antrekk og fremfører den ene fengende låten etter den andre. Selvfølgelig har hun lansert sin egen kleskolleksjon. Når hun snakker, kommer hun med mange gjennomtenkte formuleringer. Gjerne om krig og fred og sånt.
Jepp, jeg burde heller vært Rebecca! Istedet er jeg en negativ og oppgitt Isdronning.
Jeg vil likevel synge videre i dusjen og finne frem et fint antrekk til morgendagens “opptreden”. Det er tross alt Isdronningen som skal på jobbintervju, ikke “fantastiske Rebecca”! Og i denne jobben er det heldigvis ikke nødvendig å kunne synge. Det står heller ingenting i jobbkvalifikasjonene at den rette personen skal ha sprettrumpe og C-cup. Men at hun er motiverende og inspirert til å sette i gang med sine ideer kan nok komme godt med… Tilfeldigvis er det egenskaper Rebecca har til felles med Isdronningen, på en god dag : )
av 24 lesere- Nei, du kan ikke være Isdronningen! Det stemmer ikke! Du er jo ikke kald og utilnærmelig.
Jeg ler. Det er tydligvis ikke alle som synes jeg lever opp til bloggen min. Spesielt ikke de som leste innleggene i min første bloggperiode. Det er tydelig at mange har trodd at jeg er en bitter gammel bitch. Og så viser det seg at jeg er så vidt passert 30, har et hyggelig smil og muntre øyne. Men huggtennene og de lynende blå øynene er der hvis det skulle bli nødvendig…
- Det er flere måter å være utilnærmelig, svarer jeg. Med tanke på at mine ingen av mine venner har reagert på valg av bloggnavn, synes de kanskje ikke at det var så dumt… hehe
Eller kanskje de vet nettopp hvorfor jeg måtte bli kald for å takle en tøff verden. Og at det tar tid å smelte en Isdronning.
Egentlig ser jeg på Isdronningen som en arketype av en kvinne. Kvinnen som har blitt såret så mange ganger at hun velger å være kald for å takle neste knivstikk mot hjertet. Til slutt blir hun forfrossen helt inn i hjerteroten hvis ingen gir henne grunn til å tro at det er mulig å ikke blir skuffet igjen. Men heldigvis er det ikke en tilstand som trenger å vare for evig. Etter vinter kommer vår, og Isdronninger kan smelte.
- Jeg har alltid tenkt at du valgte nicket Isdronning nettopp fordi du har så mye varme du måtte stenge inne.
- Det har jeg ikke tenkt på! Men det var utrolig fint sagt. All den varmen jeg ikke kunne gi fordi den ikke ble tatt i mot, den forsvant ikke ut i løse luften. Den tok bort smilet fra øynene og gav meg lite forventninger.
- Har du noengang blitt kalt Isdronning av noen?
- Ja, faktisk. To ganger. Jeg har aldri skrevet om dette i bloggen eller fortalt om det til noen. Det høres så brutalt ut å bli kalt Isdronning av noen som virkelig mener det. Kanskje jeg kan flette det inn i en historie en gang…
av 40 lesereDet var en gang en bloggerinne som dro ut i verdensveven for å søke lykken. Hun dro langt og lengre enn langt og kom til slutt frem til et sted kalt VGB. Siden bloggerinnen var ganske sliten, bestemte hun seg for å slå seg ned her en stund og bygget et storslagent isslott. På slottet var det ballsal hvor hun kunne svinge seg og et bibliotek med bøker helt opp til taket. Her kunne hun fordype seg i spennende historier nedsunket i en stor mørk skinnstol. I den ene hånden hadde hun sigaren, i den andre et glass single malt. Barskapet var velfylt, en flaske for hver utenlandsreise. Siden bloggerinnen hadde jobbet dag og natt de siste årene hadde hun ikke klart å drikke like fort som samlingen økte, og nå kunne hun velge og vrake mellom Lagavulin, Bowmore, Macallan eller andre edle dråper.
Mens hun skuet ut fra slottsbalkongen, nippende til whisky-glasset, kunne hun ikke la være å tenke at det ville være hyggelig å ha en å dele samlingen med. En som kunne svinge henne i ballsalen og lese høyt for henne fra eventyrbøkene i biblioteket. (mer…)
av 33 lesereNå er det like før jeg kan sprette champagnen her inne på slottet! Kommentar nr 10.000 nærmer seg med stormskritt. Jeg har tenkt å premiere vinnerkommentaren med et eget innlegg. Hva vil du at jeg skal skrive om dersom du er den heldige vinner? 
av 86 lesereJeg blir alltid urolig på denne tiden av året. Ikke at jeg er spesielt rolig resten av året, men det topper seg de siste dagene i desember. Av en eller annen grunn samler det seg opp med oppgaver som jeg har utsatt og endelig skal få tid til i juleferien… Det er som om tidslinjen fanger meg og minner meg på alt jeg ikke rakk å gjøre ferdig i løpet av 2009. Akkurat som om det skulle være et kappløp mot tiden. Men det er jo ikke det. 2010 kan sikkert brukes til noe også.
Men akkurat nå er jeg urolig til ingen nytte. Jeg synes alltid det er vanskelig å slappe av når det er noe jeg “burde” gjøre, men ikke helt orker. Jeg føler meg lat. Og får dårlig samvittighet for at jeg har lovet å gjøre noe. Jeg har påtatt meg en oppgave som jeg egentlig har lyst til å gjøre, men det er så vanskelig å komme i gang fordi oppgaven ble mer komplisert enn jeg hadde trodd. Og for hver dag jeg utsetter blir det enda vanskeligere.
Kanskje jeg skal farge håret, klippe det i en tøff frisyre og få meg et par nye støvletter?
Han ler. Hvordan kan endring av utseende være løsningen på alt?
Hvis jeg ser annerledes ut på utsiden vil jeg kanskje føle meg annerledes inni også? Kanskje jeg blir Super-Isdronningen, bare jeg finner det rette antrekket?
Kvinnelogikk.
Det hender at jeg får lyst til å bytte meg selv ut med en mer velfungerende modell. Men så vidt jeg vet finnes ingen oppdatert versjon av Isdronningen. Jeg får nøye meg med den opprinnelige modellen. Muligens med ny hårfarge… Det er lettere å få til enn å roe ned en overaktiv hjerne.
Men det beste er nok å gå løs på oppgaven. Bit for bit. Med mulighet for å fortsette oppgaven i det nye året. Og nyte julefreden med god samvittighet. Kanskje i morgen…
“Kunsten å slappe av” må nok fortsatt stå på listen over ting jeg skal blir flinkere til i 2010!
av 21 lesereI hvert fall har jeg ikke lengre den godt voksne tanna inni hjørnet… likevel gjør det stikkende vondt 3 døgn etter at røttene ble rykket ut. Det føles som om kinnet mitt sprenges og det lar seg vanskelig kombinere med søvn.
Så mens jeg venter på at Ibux skal begynne å hjelpe, blogger jeg. Jeg blogger ofte når noe gjør vondt, fordi det hjelper å skrive ting vekk. Men denne tanna ser ikke ut til å gå noen steder, selv om den for lengst er vekk! Kanskje det er fantomsmerter?
Det positive er at jeg ikke skal på jobb i morgen. Bare ut på en lengre reise i dette vidstrakte landet. Jeg skal teste at det går an å feire jul et sted på vestkysten. Hører rykter om snø. Har kjøpt ny lue i dag, så ørene skal overleve en hard vinter. Jeg har pakket ned de to buksene som er store nok til at jeg kan ha ullstillongs under. Jeg føler meg så utrolig bomsete og lite elegant med dette urnorske plagget på meg. Jeg savner temperaturer som tillater flagrende, korte sommerkjoler og høyhelte sko, uten fare for å skli og brekke beina på isglatte fortau.
Men det kommer uansett til å bli en fin jul. Jeg skal holde meg mest mulig inne, gode muligheter for blogging… hehe
av 42 lesere
Siste innlegg
